Venter på glemselen

Venter på glemselen Landskapet innpakket i hvitt, stillhet og nærvær, et påtrengende nærvær. Pusten, mørke slag fra kroppen slår i våt jord. Våt, mørk jord svøpt i hvitt. Lyden av skiene bærer deg over og inn i stillheten. Innpakket, svøpt i glemsel står trærne der. Tankene pakkes ut, blir tydelige, påtrengende, lager lange spor som strekker seg ut, utover, opp og inn helt til konturene forsvinner i hvitt og sporene står igjen som minner, tydelige skjelett av det som var. Illusjonene om det som lå foran oss, det som skulle komme. Bussen venter på glemselen som aldri gir etter, bare lar seg svøpe inn i fortielse og myke, tykke vegger, bevegelige vegger som forsvinner av påtrengende varme og lysets nådeløshet som i sin letthet glemmer hva som en gang var og er.